Leserinnlegg av Kristin Røymo, gruppeleder Arbeiderpartiet. Trykket i Nordlys 03.02.12

I 2007–2008 gjorde Tromsø kommunestyre de nødvendige vedtak om å bygge ny innfartsvei til Tromsø. Som følge av vedtakene ville vi ligge inne i statsbudsjettet fra 2013, og veien ville vært ferdig innen 2015. I forrige uke gjorde den nye politiske ledelsen et nytt vedtak, som innebærer at veien ikke blir bygd – i hvert fall ikke på svært lang tid.

Spørsmålet jeg stiller meg nå, er hvorvidt deler av den borgerlige bompengeallergien egentlig handler om omvalg med hensyn til hvor veien skal gå fra Sørbotn til Laukslett. Kommunestyret venter et snarlig framlegg av reguleringsplanen for Vestre trasé. Både tindtunnel og ullsfjordforbindelsen er trukket opp som momenter i debatten om traseen.

Utfordringen vår er at vi ikke er alene om avgjørelsene når de innebærer penger fra andre parter. Dersom politisk ledelse i Tromsø skal utøves klokt, må byrådet forholde seg strategisk til prosesser som pågår utenfor Tromsø kommunes grenser. Staten gjør sin rullering av vegpakken (NTP) denne våren. Dersom vi skal være prioritert, så må bompenger aksepteres, og vi må ha en godkjent kommunedelplan for vegen.

Samferdsel, vei og kollektivløsninger er så viktig for utviklingen av Tromsø, for næringsliv, miljø og mennesker, at jeg mener vi som politikere ikke kan tillate oss å sette dem i spill hvert fjerde år. Kanskje viser denne saken at Tromsø trenger en bredt forankret samferdselsløsning, på tvers av partigrenser, der alle partier gir og tar, og der vi forplikter oss til å følge vedtak som er gjort, også gjennom skiftende regimer.

Det ville innebære at Miljøpartiet, SV, Ap, sentrum, Høyre og Frp måtte arbeide etter framforhandlede og enstemmig besluttede løsninger som sikrer den veg- og kollektivutbyggingen som Tromsø trenger. Kanskje er det bare slik hele kommunen kan få framtidig nødvendig trafikkavvikling, maksimal næringslivsvekst, effektivt planarbeid og trykk på statlig og fylkeskommunal medvirkning og finansiering.

På tross av hva man kunne komme til å tro av debatten om statens vei og bompenger, er det hevet over tvil at statens vei er statens ansvar. Bompengefinansiering av statens vei er imidlertid en måte å få bygget mer vei på. Alle partiene på Stortinget (unntatt Frp) mener staten må bruke bompenger for å strekke fleksibiliteten; Staten har x antall kroner til vei, og innstillingen der er: Dersom det er viktig for dere lokalt å få ny vei raskere enn statens prioriteringer tilsier, kan vi snakke sammen om å spleise. Dersom dere er med på spleiselaget, vil vi også prioritere dere i køen, fordi det gir oss mulighet til å bygge mer. Det betyr at hvis vi bare venter lenge nok, vil staten etter all sannsynlighet betale veien. Problemet er at Tromsø ikke kan vente på staten. Vi må selv ta ansvar.

De alle fleste, både tilhengere og motstandere av bompenger, mener det vil ha alvorlig negative konsekvenser for Tromsø, for Ramfjord og for regionen, å måtte vente i 15–20 år før veien er på plass. Det er nok å nevne industrihavn på Tønsnes, etablering av IKEA og framtidig petroleumsvirksomhet. Det er på høy tid vi tar et felles ansvar for vår felles by.