Leserinnlegg av Stein-Gunnar Bondevik, kommunestyremedlem Arbeiderpartiet. Trykket i Nordlys og bladet Tromsø 03.02.12

Det er nødvendig å oppklare en misforståelse som har sneket seg inn i både redaksjoner og partigrupper etter kommunestyrets etter hvert famøse E8-beslutning om å gi fra seg de bevilgede 600 millionene.

Misforståelsen handler om at noen later til å tro at det var Frps seier at Høyre var bundet på hender
og føtter og stemte mot sin overbevisning. Dette stemmer ikke, Tromsø Høyre må ikke forveksles med Høyre sentralt.

Under kommunestyredebatten var det langt flere Høyre-folk enn Frp-ere som gikk på barrikadene i kampen mot ny vei i Ramfjord, og under helgens årsmøte bekreftet de inntrykket: Tromsø Høyre er blitt et populistisk protestparti helt på linje med Frp. Ikke engang partiets «grand old man» Martin Buvik kunne tale realpolitikk inn i gruppa.

Offer i nobel kamp
Tromsø Høyre har dermed tatt på seg den ensomme oppgaven å snu et bredt politisk bompengeflertall i Stortinget, og har like godt ofret byens allerede tildelte millioner i sin noble kamp for saken. Spørsmålet er hvor lenge byen har råd til å føre en slik politikk.

Det nye byrådet skryter villig vekk av sine regneferdigheter. Jeg lurer litt på hvordan de regner hjem
denne beslutningen. Fra før vet vi at Høyres Øyvind Hilmarsen har gitt uttrykk for at stamveier (hvorfor akkurat bare stamveier vites ikke) bør finansieres over skatteseddelen, ikke via bompenger.

Så vet vi, ifølge Vegvesenet, at de totale inntekter fra brukerfinansiering – altså bompenger – på stamveier er om lag sju milliarder kroner årlig. Dersom vi deler sju milliarder på fem millioner mennesker finner vi at å omgjøre bompengeinntekter til skatteinntekter medfører en årlig skatteøkning på 1400 kroner per innbygger, eller 5600 per familie, også i Tromsø.

238 kroner i året
Dersom vi så regner grovt på bompengeprosjektet på E8, hvor bompengeandelen totalt skulle være 500 millioner, over 15 år, og vi legger til grunn at cirka halvparten vil komme fra Tromss innbyggere, blir altså regnestykket 250 millioner delt på 70.000 mennesker delt på 15 år, er lik 238 kroner i året. Tromsø Høyre vil med andre ord gå inn for en ordning som vil bli fem–seks ganger så dyr for sine innbyggere.

Her må gjerne Tromsø Høyre innvende at de vil ta inn bompengene over skatteseddelen uten å øke skatten (på samme måte som de skal forbedre kommunale tjenester samtidig som de skal kutte eiendomsskatten). Men da må de nesten inviteres til å redegjøre for hvilke sju milliarder som skal kuttes fra skole, helse og forskning for at bilistene skal kjøre gratis.

Frp (og kanskje også Tromsø Høyre) vil nok si at pengene skal tas fra oljefondet. Da er det viktig å huske på at vi allerede bruker utbyttet derfra. Alternativet er å spise av selve fondet, noe som igjen vil gi lavere utbytte, og dermed mindre penger å bruke – altså ingen trylleformel det heller.

Høyre-prinsipp
Så må vi også ta i betraktning at dagens bompengeordning ivaretar et godt, gammelt Høyre- og for så vidt også Ap-prinsipp; nemlig at penger kreves der penger brukes.

Vi vet jo at de fleste virkelig store samferdselsprosjekt i all hovedsak vil finne sted sørpå, for der bor 90 prosent av befolkningen. Frp har sågar i sitt alternative statsbudsjett for 2012 presentert sine fem øverste prioriteter for veiutbygging. Der fins ikke én asfaltmeter nord for Trondheim.

Men så lenge vi benytter ordningen med bompenger, sikrer vi at store deler av regninga for denne utbyggingen blir betalt av dem som til daglig har glede av den. Folk på Østlandet betalte i 2010 hele 1340 bompengekroner per innbygger.

Dersom Tromsø Høyre hadde fått det som de ville, hadde dette prinsippet blitt opphevet, og vi hadde fått et system der vi alle hadde bidratt med like mye, men hvor hoveddelen av pengebruken fortsatt ville vært hundrevis av mil unna betalende nordlendinger. Det er jo en god sosialistisk tanke, men vil neppe oppleves særlig rettferdig.

Spørsmålet er: Har Tromsø Høyre tenkt på disse implikasjonene, eller er de forblindet av popularitetens søte, men kortvarige, vinder